Viktige historiske hendelser i jødedom

Mål

I dette kapitlet skal elevene arbeide med følgende mål fra læreplanen:

Elevene skal kunne:

  • gi en oversikt over viktige historiske hendelser i jødedommen

Bakgrunnsstoff

I dette kapitlet har vi tatt for oss de viktigste hendelsene i jødisk historie. Jødene ser på disse hendelsene som helt sentrale for oppfatningen av seg selv som et eget folk, med felles identitet, felles forfedre og en felles historie. Vi skal ikke her gå inn på hva som eventuelt er historisk korrekt i disse hendelsene, men konsentrere oss om hvordan jødene selv ser på dem. Sentralt i deres selvforståelse er troen på én Gud – en Gud som inngår pakter med israelfolket. En pakt er en gjensidig avtale, og et viktig motiv som går igjen opp gjennom historien, er at når israelfolket bryter pakten med Gud, blir folket straffet. Når folket angrer og ber om tilgivelse, griper Gud inn og holder sin del av pakten.

Jødenes religiøse historie starter med Abraham. Han får en befaling fra Gud og reiser med sin familie til Kanaan. På den tiden dyrket folket mange guder, men Abraham setter sin lit til den ene Gud. Senere inngår Gud en pakt med Abraham. Han skal bli stamfar til et stort folk, og han skal få landet Israel. Tegnet på pakten er omskjæring av alle guttebarn. Men det er ikke bare Abraham som er viktig. Også kona Sara og deres barn og barnebarn er viktige for jødisk identitet. Det var sønnesønnen Jakob som fikk beskjed av Gud om å skifte navnet til Israel. Israel betyr «Gud kjemper» eller «Han som Gud kjemper for».

Tiden i Egypt der jødene havner i slaveri, viser på nytt hvordan Gud griper inn i historien til fordel for sitt folk. Han utpeker Moses til å lede dem ut av Egypt. Han straffer farao og egypterne når farao nekter dem å dra, de ti landeplagene, og han redder folket fra faraos hær gjennom underet ved Sivsjøen. Befrielsen fra slaveriet i Egypt er den mest sentrale hendelsen for jødenes identitet. Hvert år feires pesach til minne om denne hendelsen av de aller fleste jøder, også av de ikke-religiøse blant dem.

På Sinai inngår Gud en ny pakt med israelfolket. Moses mottar de ti bud og Toraen. De blir Guds utvalgte folk, et hellig folk som skal være forbilde for andre gjennom å holde de forpliktelsene Gud pålegger dem. Til gjengjeld lover Gud at Han skal beskytte dem og gi dem eiendomsretten til landet Israel. Hva forpliktelsene har betydd opp gjennom historien, har vært et diskusjonsemne helt opp til våre dager.

I dommertiden kommer på nytt motivet om Guds straff og folkets anger fram. Folket handler mot Guds vilje. Han straffer dem ved å sende fiender mot dem. Folket angrer, ber om tilgivelse. Gud sender en dommer som leder dem i kampen mot fiendene og israelfolket seirer over dem.

Kongetiden begynner med Saul, men det var under David at alle stammene i nord og sør godtok kongen som den nye lederen, og Israel ble samlet til ett rike. Etter hvert utviklet det seg en oppfatning om at Gud hadde inngått en pakt med David og etterkommerne. Dette er grunnlaget for de seinere tankene om at det skal komme en Messias. I forbindelse med kong David kan vi også trekke fram et eksempel på hvordan jødene leser tekstene i Tanak på en annen måte enn de kristne leser sin Bibel. I jødisk tolkningstradisjon var Batseba allerede skilt fra mannen sin Uria før hun hadde et forhold til David. David hadde pålagt alle soldatene sine å gi et skilsmissebrev til ektefellene før de dro i krigen. Hvis de ble drept eller ble borte, kunne kvinnene gifte seg på nytt.

Under kongetiden er det også mange profeter. Gjennom kontakt med Gud kritiseres kongene og overklassen for å leve i luksus, mens nøden kan være stor blant resten av befolkningen. Et sentralt motiv er at det ikke var tilstrekkelig å overholde tempelkulten, men at hver enkelt skulle leve et religiøst og moralsk liv. De truet folket med straff hvis de ikke levde etter rett tro.

Eksilet i Babylonia er en sentral hendelse i utviklingen av jødedommen. Gud hadde på ny straffet israelfolket. Tempelet var brent, og spørsmålet var om jødene som et folk skulle overleve. Man regner med at det først og fremst var medlemmer av overklassen med de religiøse lederne som ble ført til Babylonia. Der fikk jødene organisere seg i egne samfunn. I Babylonia var det mange fristelser, men vi kjenner til at de jødiske religiøse lederne stilte strenge krav til eksilbefolkningen. Her mener man at tanken om synagogen som en erstatning for tempelet, ble til. Gud var ikke lenger knyttet til tempelet, men hadde makt over alt i verden og kunne dyrkes over alt. De toralærde og ikke prestene ble ledere i menigheten. Det var også under eksilet i Babylon ideen om eksil og tilbakevending ble sentral i jødisk tekning. Det var bare et mindretall som vendte tilbake til Israel, men disse brakte de nye tankene med seg til folket der. I 515 f.Kr. var tempelet bygd opp igjen.

I hellenistisk tid, ca. 330–100 f.Kr., oppsto det mange nye bystater rundt Middelhavet. Mange jøder bosatte seg etter hvert i disse bystatene. De gruppene som ikke var greske, bl.a. jødene, fikk rett til å bygge forsamlingshus og skoler. De hadde også egne domstoler. I Alexandria i Egypt bodde det for eksempel mellom 100 000 og 200 000 tusen jøder på 200-tallet f.Kr. Disse hadde kontakt med tempelet og de jødiske lærde i Jerusalem.

Makabeeropprøret 167–164 var rettet mot selevkidene som hadde gjort om tempelet til et tempel for guden Zevs. I jødisk tradisjon er denne vellykkede kampen nok et eksempel på at Gud griper inn og hjelper sitt folk mot fienden, og jødene får igjen kontroll over sitt land.

De to opprørene mot romerne, det første i 70 e.Kr. da tempelet ble ødelagt og det andre i 132–135 e.Kr., fikk store følger for jødene. Etter 135 e.Kr. fikk ikke jøder lov til å bo i Jerusalem. Spørsmålet var hvordan jødedommen skulle overleve uten tempelet og Jerusalem. Ca. 100 år f.Kr. møter vi en gruppe som kalles fariseere. Denne gruppa som i første omgang mer eller mindre var et politisk parti, utviklet seg til religiøse lærere. Det var disse som videreførte den muntlige Tora, tolkningstradisjonen av Tora. Fariseerne blir i Det nye testamentet framstilt som selvopptatte regelryttere. Dette mener jødisk tradisjon er langt fra sannheten og skyldes nok de nye jødekristnes behov for å markere seg i forhold til jødedom- men.

Etter år 135 ble sentrene for jødiske studier flyttet til Galilea. Jødene hadde allerede lenge hatt egne samfunn rundt Middelhavet og i Babylonia. Det var ikke noe nytt at disse holdt nær kontakt. I de første hundreårene ble også den muntlige Tora skrevet ned. Denne ble den viktigste kilden for jøder til å bevare sin tro, sine ritualer og etikk i hundreårene som skulle komme. Etter hvert som jødene bosatte seg nye steder, lagde de sine egne samfunn med synagoge, skole, rituelle bad og egne slaktere. De jødiske lederne i disse samfunnene kunne være meget strenge. De som brøt reglene, kunne bli utestengt fra det jødiske samfunnet. Oppsto det usikkerhet i forhold til tolkning av loven, sendte rabbineren spørsmålet til et av de store læresentrene. Slik forble jødedommen en relativt enhetlig religion til tross for at de bodde i mindre samfunn over hele Europa og Midtøsten.

Jødenes historie i Europa etter år 200 e.Kr.

Den kristne kirken har mye av ansvaret for forfølgelsene av jødene i Europa. De første hundreårene hadde jødedommen status som egen religion i Romerriket, og jødene hadde egne rettigheter. Da kristendommen ble statsreligion i Romerriket i 313, forandret situasjonen seg for jødene.

Det kanskje alvorligste angrepet på jødene var at de som et helt folk fikk skylden for Jesu død. Det var ikke bare de som var til stede da Pontius Pilatus lot folkemengden få valget mellom Barabas og Jesus, som ble sett på som ansvarlige.

«Da Pilatus så at han ingen vei kom, og at uroen bare økte, tok han vann og vasket hendene mens mengden så på ham. Han sa: «Jeg er uskyldig i denne manns blod. Dette blir deres sak». Og hele forsamlingen svarte: «La hans blod komme over oss og våre barn». (Matt 27,24–25)

Tidlig i kristendommen ble dette av enkelte kirkefedre tolket slik at jødene som folk tok på seg ansvaret for Jesu død, og at de kunne straffes så lenge jødene eksisterte. Denne tolkningen førte i enkelte perioder til at mange mente de kunne gjøre hva de ville med jødene, noe som fikk alvorlige konsekvenser.

Kirkefaderen Johannes Chrysostomos holdt flere prekener i byen Antiotika der han beskrev jødene som de mest forferdelige individer og sammenliknet dem med djevelen.

Disse oppfatningene banet vei for middelalderens jødeforfølgelser. I første omgang fikk de konsekvenser for lovverket i Romerriket. Jødene ble andrerangs borgere.

I 534 kom keiser Justinians Lovbok, Codex Justinianus. Her heter det blant annet om jødene:

  • Enhver som forleder en kristen til å vende sin religion ryggen og gjør ham til jøde, skal miste all sin eiendom og straffes med døden.
  • Jøder som innehar et offentlig embete, får ikke lenger lov til å ha det.
  • De som drister seg til å bygge en synagoge, skal bøte femti pund gull (ca. 25 kilo), hele hans eiendom konfiskeres og han selv straffes med døden.

Keiser Justinian la også hindringer i veien for jødenes religiøse liv. Tolkningene av skriften, Talmud, ble forbudt, og det samme ble enkelte religiøse høytider. Til og med enkelte jødiske bønner skulle skrives om.

Målet til kirken var ikke å utrydde jødene som folk, men jødene skulle omvendes til kristendommen. Derfor førte ikke deres syn i første omgang til drap og massakrer, men synagoger ble brent og jødene mistet mange steder sine posisjoner. De ble også fratatt retten til en rekke yrker.

I århundrene fram mot vår tid har situasjonen for jødene vekslet mellom forfølgelse og undertrykkelse og perioder med fred og kulturell og økonomisk oppblomstring. Det vil være feil å tro at jødene alltid, alle steder har vært forfulgt, men jødene kunne aldri føle seg sikre. Europa var dessuten inndelt på en annen måte enn i dag. Selv om en konge hadde makt over et land, hadde ofte adelen makt over landeiendommene og landsbyene som hørte til. De forskjellige byene kunne ha egne regler. Derfor kunne jødene leve i fred i en by, mens de ble forfulgt i en annen by ikke langt unna. Dette ga forfulgte jøder muligheten til å flykt og finne midlertidige fristeder.

Spania

Spania er et eksempel på hvordan jødenes situasjon kunne forandre seg. Under romertiden hadde man innført lover som skulle hindre jøder og kristne å ha kontakt med hverandre, og jødene ble gjort til andrerangs borgere. Da Romerriket falt, ble det et pusterom for jødene. De gotiske kongene som tok makten, var ikke kristne, og jødene fikk tilbake rettighetene sine Dette varte i ca. hundre år, men så gikk goterne over til katolisismen. Den romersk-katolske kirken hadde under de forskjellige pavene ført en hard linje overfor jødene. Nå kom det en periode i Spania da jødene måtte la seg tvangsdøpe eller flykte. Flere ble døpt, men et stort antall flyktet til Nord-Afrika. Alle jødiske barn over 6 år skulle tas fra foreldrene og bli gitt til mennesker som skulle gi dem en kristen oppdragelse.

I 711 begynte en ny periode for jødene i Spania. Islam var på frammarsj, og Spania ble erobret av araberne. Jøder som hadde flyktet, vendte tilbake, og fram til 1200-tallet var det en blomstringstid for jødene i Spania. Muslimene kontrollerte hele Middelhavsområdet helt til Persia (Iran), og jødiske handelsmenn kunne fritt drive handel. De ble også brukt som diplomater og forbindelsesledd mellom indiske fyrster og araberne og mellom araberne og det kristne Europa Vi må huske at handel og økonomi ofte gjør at religiøse forskjeller ikke blir så viktige. Også utdanning, kunst og vitenskap hadde et kraftig oppsving. Utover 1200-tallet gjenerobret kristne konger mye av Spania, men jøder, kristne og muslimer levde fredelig side om side og samarbeidet faktisk om politikk, økonomi og kultur. Paven protesterte kraftig, men kongene ønsket fred og utvikling og tok ikke hensyn til pavens protester.

Omslaget kom på 1300-tallet. Flere steder i Spania hadde representanter for kirken prøvd å øve press på kongen. I forbindelse med Svartedauden, som rammet hele Europa, ble jødene beskyldt for å ha forgiftet elver og vannkilder. I 1391 døde kongen, og tronarvingen var et barn. Kongemakten var svak, og i Sevilla oppfordret presten Ferdinand Martinez innbyggerne til å angripe jødene som var skyld i all elendighet. Resultatet ble brente synagoger, plyndring og 4000 drepte jøder. De som overlevde, ble solgt som slaver. Målet var å slå i hjel alle som ikke ville la seg døpe. Forfølgelsene spredte seg til flere store byer, og på tre måneder var mange av de viktigste jødiske menighetene utslettet. Titusener var drept, tusener hadde latt seg døpe. Mange flyktet til Nord-Afrika og Portugal. I 1418 kom det en ny pave som uttrykkelig la ned forbud mot jødeforfølgelsene. Jødene fikk et lite pusterom, men det var av kort varighet.

De som hadde latt seg tvangsdøpte, kom senere i en vanskelig situasjon. De måtte utad opptre som kristne mens de i familien skulle prøve å holde jødiske skikker ved like. De ble sett på med mistenksomhet av mange spanjoler, man var ikke sikre på om de virkelig var blitt kristne. I siste halvdel av 1400-tallet satte inkvisisjonen inn. I andre deler av Europa var det mennesker som kirken mente var kjettere, som hadde en tro som avvek fra kirkens lære, som var målet. Heksebålene kunne sees over hele Europa. I Spania var det de tvangsdøpte jødene man var ute etter. Ved den minste mistanke ble de hentet og forhørt og torturert. Som regel endte det alltid med at de ble brent.

Det var fortsatt en del jødiske menigheter igjen i Spania, terroren hadde ikke rammet hele landet. De jødiske menighetene ble ikke rammet av inkvisisjonen, de ble regnet som vantro. Problemet med den jødiske befolkning ble løst i 1491 ved at alle jøder ble utvist fra Spania. 200 000 jøder måtte forlate landet. De bosatte seg i ulike deler av Europa, særlig i Portugal og Nord-Afrika. Spania var kvitt «jødeproblemet», men landet var blitt fattigere. Jødene måtte noen år senere flykte fra Portugal. Mange av dem fant et fristed i den nederlandske byen Amsterdam. Her fikk de leve i fred helt opp til den andre verdenskrigen. Betegnelsen «Portugiser-jøder» stammer fra disse jødene.

Korstogene

I 1094 oppfordret paven konger og adelsmenn i Europa til et korstog for å befri Jerusalem som var blitt tatt av muslimene. Oppfordringen ble møtt med entusiasme, og flere tusen samlet seg til et korstog mot de vantro. Så skjedde det at noen oppdaget at de vantro jo fantes i Europa. Det var jødene. Riktignok var de ikke muslimer, men de ble gitt ansvaret for Jesu død. Jødene i Rouen ble de første. De ble samlet i kirken, og alle som ikke ville la seg døpe, ble drept. Deretter fulgte en rekke andre franske byer. Så kom turen til byene langs Rhinen. Fra mai til juni i 1096 regner man med at 12000 jøder ble drept langs Rhinen, tusener ble tvangs- døpt og flere steder ble jødenes boliger og synagoger brent. Mange blant de ansvarlige myndighetene prøvde å forhindre blodbadet, men korsfarerne lot seg ikke stoppe. Først da keiseren, Henrik 4., fikk høre om myrderiene, ble det en stans i blodbadet. Da han kom tilbake, lot han alle tvangsdøpte jøder få vende tilbake til jødedommen.

Keiser Henrik 4. stanet jødeforfølgelsene, men dette gav bare en pause. Også ved de senere korstogene opplevde man det samme. Korstogene la grunnlaget for økt jødeforfølgelse og antisemittisme i Europa.

dene og islam

Innenfor islam ble jøder og kristne sett på som Bokens folk. Muhammed så på islam som det endelige uttrykket for Guds vilje, og Gud hadde tidligere brukt profeter som står omtalt i Det gamle og Det nye testamente for å formidle sin vilje. Jødene og de kristne fortsatte å holde på sin religion. De fikk derfor en særstilling innenfor islam. De skulle få fortsette å dyrke sin religion og ha sine gudshus, men de måtte betale en ekstraskatt for disse rettighetene og ble sett på som mindreverdige i forhold til islam. Også innenfor deler av den islamske verden var det jødeforfølgelser der jødene fikk valget mellom å konvertere til islam eller bli drept. Men i all hovedsak var situasjonen for jødene langt bedre der muslimer styrte enn i det kristne Europa. Under det osmanske riket levde for eksempel jødene og hadde også viktige posisjoner flere steder i riket. Det osmanske riket behersket landene rundt det østlige Middelhavet fra ca. 1500 til ca. 1800.

Andre grunner til jødeforfølgelsene

Den kristne kirken hadde gitt menneskene et religiøst grunnlag for å undertrykke jødene, men i tillegg til det, var det også andre årsaker. I løpet av middelalderen oppsto det en rekke myter om jødene.

der dreper kristne barn

På 1100-tallet oppsto det beskyldninger om at jødene drepte kristne barn fordi de trengte blodet deres til å lage usyret brød i forbindelse med påsken. De første beskyldningene dukket opp i Frankrike rundt 1150. En liten gutt var forsvunnet, og noen hadde sett at jødene hadde tatt ham. Dette skjedde langfredag, og blodet skulle brukes i høytiden. Slike historier oppsto med jevne mellomrom og førte til utryddelse av jødene i landsbyene det gjaldt. En keiserlig kommisjon forbød disse ryktene. Den hadde undersøkt de jødiske skriftene og fant ingen ting som kunne forbindes med ritualmord. Likevel dukket historien opp igjen og igjen. Virkelig ille ble det når det ble smuglet døde barn inn i jødiske hus for å underbygge påstandene. Barnedødeligheten var stor, og jødene fikk noen steder skylden.

Jøder stjeler nattverdsbrødet

Den katolske kirke lærer at brødet under nattverden virkelig blir Jesu legeme. Med dette som bakgrunn oppsto myten om at jødene stjal nattverdsbrødet og stakk kniver og nagler i det for å henrette Jesus på nytt. I 1390 skrev en munk i Tyskland: «I året 1337 fant man Herrens legeme i Düsseldorf, torturert av jødene. Som straff for dette ble mange jøder brent i året 1338.»

Jødene forgifter brønner og elver

Disse beskyldningene oppsto ofte i forbindelse med pest og andre epidemier. Menneskene i Middelalderen forsto ikke hva som var årsaken til sykdommen. De kunne se den som Guds straff, eller de kunne finn en syndebukk. Jødene fikk ofte rollen som syndebukker, og i forbindelse med Svartedauden fikk historien stor utbredelse. I 1349 ble alle jødene i en mindre tysk by drept. Borgermesteren uttalte etterpå: «Av kjærlighet til Gud har de blitt drept med ild og sverd.»

Økonomiske årsaker

En av de mest hardnakkede mytene var at jødene var gjerrige, tok altfor store renter, utnyttet andre økonomisk og var slue og uærlige. Disse mytene hadde i hovedsak bakgrunn i to forhold. For det første var det forbudt for kristne å låne ut penger og ta renter. Ved slutten av Middelalderen utviklet handelen seg kraftig, og begynnende hjemmeindustri startet. Tidligere hadde konger og fyrster hatt behov for penger i forbindelse med de mange krigene, et behov de fortsatt hadde. Jødene var den folkegruppa som kunne ivareta behovet for bankvirksomhet. Noen bygde etter hvert store finanshus og ble selv svært rike, men dette gjaldt bare noen få familier. Det store flertallet av jødene i Europa levde i fattigdom. Likevel ble mytene overført på alle jøder.

En annet forhold var at jødene, særlig i Vest-Europa, ble utestengt fra vanlige håndverksyrker når laugene oppsto. Bare kristne kunne være medlem i et håndverkslaug. Svært mange jøder måtte drive småhandel og reise fra sted til sted for å berge livet. De kom til nye steder hvor kanskje ingen kjente dem, og ble ofte møtt med mistenksomhet.

Hvordan kunne mytene oppstå?

Det kan være vanskelig for oss å forstå at mennesker kunne tro på slike myter om jødene. Riktignok hadde kirken lagt grunnlaget for at jødene skulle være andrerangs borgere, men den arbeidet først og fremst for at jødene skulle omvendes til kristendommen, og gikk mange steder imot myrderiene.

Noe av årsaken finner vi i at jødene skilte seg ut fra resten av befolkningen. De bosatte seg i samme bydel. De feiret egne høytider, en feiring som var svært forskjellige fra de kristnes feiringer. De snakket ofte et eget språk seg imellom. De hadde fri på lørdag og arbeidet på søndag. De spiste ikke svinekjøtt og slaktet dyrene på en annen måte enn resten av befolkningen. Alt dette gjorde at jødene skilte seg ut. Mange mennesker, særlig de som selv ikke kjente noen jøder, kunne lett tro på de merkeligste påstander hvis de fikk den fortalt av noen de stolte på.

Jødene ble ikke bare utsatt for direkte forfølgelse og drap. Gjennom ulike regler ble de skilt ut som et eget folk. Allerede i år 1215 innførte pave Innocens

3. jødemerket. Alle jøder over 13 år skulle bære et synlig merke på klærne. Alle skulle se hvem som var jøde og holde seg borte fra dem. I 1239 befalte pave Gregorius 9 at samtlige eksemplarer av Talmud, tolkningen av jødenes Bibel, skulle beslaglegges og brennes. Med jevne mellomrom ble slike bokbål gjennomført. Den tyske forfatteren Heinrich Heine har sagt: «Der man brenner bøker, brenner man til slutt også mennesker».

I 1555 kom pave Paul 4 med et skriv der han oppsummerer Den romersk- katolske kirkens syn på jødene. I dette skrivet sammenfattet han de bestemmelsene som hadde gjeldt for jøder, og la til en del nye. Det viktigste var at han innførte ghettoen. Jødene hadde ofte bosatt seg nær hverandre i de byene de slo seg ned i. Nå ble det forbudt for jøder å bo noe annet sted enn i disse områdene. Dette området ble kalt ghetto. Det ble bygget en mur rundt ghettoen og det var forbudt å være utenfor ghettoen mellom solnedgang og soloppgang. Jødenes kontakt med de kristne skulle begrenses mest mulig. En årsak til forsøket på å isolere jøder fra kristne, var redselen for at kristne skulle gå over til jødedommen. Ved reformasjonen hadde Den romersk-katolske kirken mistet sin innflytelse i store deler av Nord- Europa. Kirken skulle ikke miste innflytelse på grunn av jødene. De måtte isoleres. Fra nå av ble det opprettet ghettoer i alle større byer der jødene bodde.

Reformasjonen i 1527 betydde ikke noen forandring i synet på jødene. De landene som sluttet seg til reformasjonen, tok også over det synet som Den katolske kirke hadde på jødene som et andrerangs folk. I religionskrigene som fulgte i Europa etter reformasjonen kom jødene mellom barken og veden. Protestantene mistenkte dem for i hemmelighet å hjelpe katolikkene. Katolikkene mente at jødisk innflytelse var noe av skylden for reformasjonen. Etter religionskrigene var det en utvikling i flere europeiske land mot en eneveldig statsform. Kongen var eneveldig og behøvde i teorien ikke ta hensyn til andre enn seg selv. I disse landene var det viktig at det bare var en religion som var tillatt. Alle andre religioner eller trossamfunn enn statskirken var forbudt. Dette gjaldt også Norge. Slik forble jødene et utstøtt folk i Europa.

Jødene bosatte seg tidlig i områder som i dag hører til Øst-Europa. Helt opp til Krim- halvøya har arkeologer funnet rester av jødisk bosetning fra det første hundreåret etter Kristus. En interessant historie, som få i Norge kjenner til, er at det var et eget jødisk kongedømme i Øst-Europa før år 1000. Det var Khazarriket. Dette landet lå mellom Kaukasus og elvene Don og Volga. Vikingene som dro i østerled, brukte Volga og dro gjennom Khazarriket. Kongen og en del av adelen gikk over til jødedommen ca. 750 e.Kr. Etter hvert konverterte også flertallet av de vanlige innbyggerne. Khazarriket ble erobret på slutten av 900-tallet, og mange av innbyggerne flyktet vestover til andre jødiske bosetninger.

Etter jødeforfølgelsene i forbindelse med korstogene flyktet mange jøder til Øst-Europa. I land som Ungarn, Bøhmen, i dag Tsjekkia, Moravia og Polen fant de fred og frihet. Disse landene trengte dyktige handelsmenn og håndverkere, og jødene fikk drive sine yrker fritt. Polen ble etter hvert et viktig land for jødene, og mange flyktet dit fra Vest-Europa. I Polen oppsto det mange små jødiske landsbyer der innbyggerne drev med handel, håndverk og landbruk. I byer som Khrakow og Lublin ble det bygd skoler for utdanning av rabbinere, og Polen ble en periode senter for jødisk religion og kultur i Europa. Men også her skulle jødene møte forfølgelse og massakrer.

Jødene var ofte ansatt som skatteinnkrevere for de polske godseierne. Godseierne la store skatter på dem som leide jord, men det var skatteinnkreverne folk traff, og de fikk skylden for de høye skattene. Kosakkene var en særlig undertrykt gruppe. I 1648–1649 gjorde de opprør mot de polske godseierne. I kampene som fulgte, ble alle myter som fantes om jødene brukt mot dem. En forferdelig massakre fulgte. Men dette var ikke alt. Kosakkene hadde alliert seg med den russiske tsaren. Han ønsket å legge en del av det polske storriket under seg. Da russiske tropper invaderte deler av Polen, ble jødene enten drept eller forvist.

Men det skulle bli enda verre. I 1655 invaderte svenskekongen Karl 10. Polen. Da polakkene greide å vinne tilbake landområdene som de i begynnelsen tapte til svenskene, beskyldte de jødene for å ha hjulpet svenskene, og en ny bølge forfølgelser startet. I løpet av ti år fra 1648 til 1658 ble mellom 300 000 og 500 000 jøder drept og ca. 700 jødiske landsbyer ble nærmest lagt øde. Mange som hadde overlevd, flyktet til Palestina eller andre steder i Det osmanske riket. En del flykte også til Vest-Europa, tilbake til steder forfedrene hadde flyktet fra. De som ble igjen, fikk et liv i fattigdom. Det blomstrende kulturelle og økonomiske livet til jødene i Polen var slutt.

Hasidismen

I løpet av 1700-tallet gikk mange jødiske samfunn i Øst-Europa fra rikdom til fattigdom. Kosakkenes opprør i Russland og Sveriges invasjon i Polen hadde ført til store tap av menneskeliv. De jødene som overlevde, opplevde en kraftig økonomisk tilbakegang. Tidligere hadde mange samfunn sine yeshivot – jødiske akademier, der unge menn kunne studere Toraen. Senere var det bare de største samfunnene som kunne opprettholde slike akademier. Det store flertallet av jødiske barn fikk heller ingen utdanning lenger. Jødene i Øst-Europa følte at Gud så på dem som andrerangs jøder.

Mannen som startet en vekkelse blant de østeuropeiske jødene, var rabbi Israel Baal Shem Tov (1698–1760). Han hentet tanker fra den jødiske mystikken, kabbala, og lærte jødene at det viktigste var å knytte seg til Gud gjennom strengt å overholde forskriftene og å studere loven. Dette ble knyttet til en glede og entusiasme i bønn og gudstjenesteliv.

Innenfor hasidismen er det vanlig å isolere seg mer eller mindre fra det verdslige samfunnet, konsentrere seg om studier og leve etter loven. En retning innenfor hasidismen er derimot mer utadrettet og driver Chabad-senteret i New York. Dette senteret driver det største jødiske utdanningsnettverket med sentre i over 20 land.

Opplysningstiden og den franske revolusjon

Som en følge av utviklingen innenfor vitenskapen kom det på 1700-tallet en rekke filosofer som gikk under navnet opplysningsfilosofene. De understreket at mennesket måtte bruke sin fornuft og tenke selv. Mennesket måtte bryte med nedarvede sannheter og finne ut hva som var rett og galt. Disse filosofene utviklet tanken om at alle mennesker er like mye verdt. Den franske revolusjon bygget blant annet på disse tankene. Opplysningstiden på 1700-tallet gjorde situasjonen for jødene i Vest-Europa noe bedre. Under Den franske revolusjon ble det likevel vedtatt at jødene skulle få samme rettigheter som andre borgere. Napoleon inn- førte seinere like retter for jøder og andre i de områdene han okkuperte gjennom Napoleonskrigene. Da Napoleon hadde tapt, oppsto jødehatet på nytt, og jødene mistet de nye rettighetene sine.

Det ble likevel et kortvarig tilbakeslag. De radikale kreftene i Europa ønsket forandring, og i 1848 gikk det en bølge av revolusjoner over Europa. Et av resultatene var at det ikke lenger var mulig å stoppe kravet om demokratiske grunn- lover. De enkelte lands borgere fikk større rettigheter, og jødene oppnådde de fleste steder likestilling. I løpet av tjue år hadde jødene oppnådd like rettigheter i alle vesteuropeiske land. Jødene fikk delta i samfunnslivet på lik linje med andre. De fikk rett til skolegang og høyere utdanning. De kunne delta i yrker som tidligere var stengt, og ghettoene ble avskaffet. Mange jøder engasjerte seg i de liberale partiene som hadde hatt likestilling for jødene på programmet og arbeidet videre for innføring av fullt demokrati. Jøder eller mennesker med jødisk bakgrunn engasjerte seg i politikk, vitenskap, kultur og økonomi. Her oppnådde de ofte suksess.

Antisemittisme og rasehat

På slutten av 1800-tallet skjedde det noe nytt i jødehatets historie. I Tyskland kom det ut flere bøker som påsto at jødene var en egen rase. Raselære var et område som hadde fått en oppblomstring ved universitetene. Nå ble den forsøkt brukt mot jødene. Det var ikke lenger jødenes religion som var det viktigste. Bøkene hevdet at det var i jødenes blod man kunne finn årsaken til alt det negative om jødene. Jødene tilhørte en laverestående rase. Faktisk den laveste rasen på det semittiske rasetreet. Herfra kommer ordet antisemittisme som brukes synonymt med jødehat. I motsetning til jødene hadde man den ariske rasen som var høyerestående. Bøkene påsto at jødene sto bak en sammensvergelse der de skulle ta over Tyskland, ja hele verden, og undertrykke den ariske rasen. Man påsto at det tyske blodet inneholdt den tyske sjel og at jødene var fremmed blod i det tyske legemet og hadde som mål å ødelegge det. Jødene ble flere og flere, og snart ville det tyske folket være i mindretall. Den ariske rasen ville gå under og forsvinne.

En annen teori gikk ut på at verden ble styrt av raser. Det var to raser, den langskallete og den kortskallete. Den langskallete var overlegen, og germanerne var langskallete. Det var de som alltid hadde styrt verden. Mannen bak teorien påsto at germanerne hadde vært spredt rundt i hele verden til alle tider, så alle store menn hadde vært germanere. Raselæren la grunnlaget for et skille mellom den rasen som var overlegen og måtte styre, og den som var underlegen og måtte bli styrt.

Raseteorier og bøker og artikler om jødenes sammensvergelse var svært utbredt over hele Europa da Adolf Hitler kom til makten i 1933.

Pogromer i Russland

Pogromer er et russisk ord for jødeforfølgelser. I motsetning til i Vest-Europa fikk ikke menneskerettighetene noe særlig gjennomslag i Russland. Under Tsar Aleksander II (1855–1881) var det en midlertidig bedring for jødene. Da ble mange av lovene som hindret dem i å få høyere utdanning og delta i samfunnslivet, opphevet. Da Tsar Aleksander II ble myrdet i 1881, ble det avslørt at en jødisk kvinne hadde vært med på mordet. Det utløste nye jødeforfølgelser, og jødene måtte på nytt inn i ghettoene. Flere steder ble det gjennomført massakrer på jøder. Mange jøder valgte å flykte fra landet. Av en befolkning på nesten fem millioner, flyttet over en million. De fleste dro til USA, men mange dro også til Vest- Europa og Palestina.

Massakren i Kishinew kan stå som et eksempel på hvor grusomme de russiske pogromene var. På begynnelsen av 1900-tallet var det mange organisasjoner som arbeidet for å styrte tsardømmet i Russland. Hele den russiske befolkningen, og ikke bare jødene, var undertrykt. Myndighetene prøvde gang på gang å avlede misnøyen med tsaren gjennom å gi jødene skylden for alt som var galt.

Hovedkilde til denne artikkelen er «Jødedommen» av Bente Groth, Pax 2000 og «Antisemittismen», Anne Frank-Stiftelsen, Sambandet Forlag 1993

Metodiske tips

Kapitlet jødedommens historie tar for seg to hovedtemaer. Det første temaet er etableringen og utviklingen av grunnlaget for det som i dag er jødedom. Kunnskap om dette er viktig for å forstå jødedommen som religion. Det andre temaet er forfølgelsen av jødene i Europa gjennom mange hundre år. Dette er grunnleggende for å forstå mange jøders behov for sikkerhet. Det som er alvorlig, er at jødehat og antisemittisme er levende også i dag. Forhåpentligvis vil kunnskap om jødenes historie kunne bedre noe på dette.