Viktige historiske hendelser i islam

Mål

I dette kapitlet skal elevene arbeide med følgende mål fra læreplanen:

Elevene skal kunne:

  • gi en oversikt over viktige historiske hendelser i islam

Bakgrunnsstoff

Muslimene regner islam som en religion som har vært siden jordas skapelse, og at Adam var den første profeten. I en religionshistorisk sammenheng regnes Muhammed som grunnleggeren av det islamske religionssamfunnet. De som vil vite mer om muslimers forståelse av Muhammed, anbefales artikler på blant annet islam.no.

Muhammed tilhørte en fattig klan av Quraysh-stammen som var ledende i Mekka på denne tiden. De hadde blant annet ansvaret for den årlige pilegrimsreisen til Kabaen som allerede var etablert. Da han var i tjueårene, ble han regnet som ærlig og pålitelig med en høy moral. Han arbeidet for enken Khadija som fridde til ham. Man tror at de fikk tre gutter og fire jenter, men bare Fatima vokste opp.

Da Muhammed var ca. 40 år i 610, hadde han sin første åpenbaring. Først trodde han at åpenbaringen ikke kom fra Gud, men kona hans Khadija overbeviste ham om at det var Gud som hadde snakket til ham gjennom engelen Gabriel. Da Muhammed etter hvert begynte å forkynne Guds budskap for innbyggerne i Mekka, møtte han motstand fra lederne i Quraysh-stammen. Kona og onkelen hans, som hadde støttet ham, døde i 619. Forholdene i Mekka ble vanskeligere for Muhammed og de andre muslimene som hadde mistet to innflytelsesrike støttespillere. Tilhengerne hans flyttet til Medina, og i 622 fulgte han etter. Ifølge tradisjonen reiste han sammen med Abu Bakr, som seinere skulle bli hans svigerfar. Medlemmene av Quraysh ville fange Muhammed. Det fortelles at de to mennene overnattet i en hule, og i løpet av natten spant en edderkopp nettet sitt over huleinngangen. Forfølgerne trodde hulen var tom, og de to kom velberget fram til Medina. Muhammed var allerede godt kjent av folket i Medina. Han hadde blant annet fungert som voldgiftsmann der. I Medina sluttet etter hvert alle seg til den nye læren, og Muhammed ble byens leder som forhandlet med andre stammer og folkegrupper.

I årene som fulgte var det en rekke kamper mellom innbyggerne i Medina og Mekka. I 630 angrep muslimene fra Medina Mekka og knuste alle gudebildene som var i kabaen. Et flertall innbyggere konverterte til islam. To år etter, i 632, døde Muhammed.

Opprettelsen av kalifatet og de fire rettledede kalifer

I kapitlet for eleven har vi kort beskrevet maktkampen etter Muhammeds død som resulterte i splittelsen mellom de to hovedretningene sunni og sjia. Vi går her ikke inn på bakgrunnen for splittelsen, men skal se nærmere på den historiske utviklingen. Det første kalifatet ble opprettet da Abu Bakr ble valgt til Muhammeds etterfølger. Han døde allerede i 634, men utnevnte Umar som sin etterfølger. Etterfølgerne hadde titlene Khalifa rasul Allah, Guds Sendebuds stedfortreder, imam, bønneleder, og amir al-muminin, muslimenes kommandør. Slik var kalifene både politiske, religiøse og militære ledere for muslimene. Da Abu Bakr ble valgt til kalif, var det mange stammer som gjorde opprør mot ham. De mente avtalene de hadde inngått, var personlige mellom dem og Muhammed. Opprøret ble slått ned, og har fått navnet frafallskrigen. Loven om straff for frafall fra islam stammer sannsynligvis fra denne tiden.

Under Umar tok muslimene landområdene som i dag er Iran, Irak, Syria og Egypt. Umar ble sett på som et forbilde for muslimene. Han var streng og rettferdig, men også beskjeden, opptatt av folket og levde som dem.

Etter Umar ble Uthman kalif. Under hans styre ble Nord-Afrika og øyene øst i Middelhavet underlagt kalifatet. Det var under Uthman Koranen ble samlet slik vi kjenner den i dag. Uthman ble myrdet av egyptiske opprørere.

Så ble Ali, Muhammeds svigersønn og fetter, valgt. Mange hadde ment at han var den rettmessige etterfølgeren. Det muslimske //riket og lederskapet var ikke stabilt, og Ali møtte opprør fra flere kanter. Her må nevnes at en gruppe som opprinnelig støttet Ali, var misfornøyd med styret hans. De ble kalt kharijitene, de som har gått ut, og de tillempet en meget streng tolkning av de islamske tekstene. De mente blant annet at alle som ikke tilhørte deres gruppe, var ikke-muslimer. Kharijitene er forbilder for noen av dagens mest ekstreme islamistiske grupper. Det var en fra denne gruppa som myrdet Ali i 661.

Umayyade-dynastiet: 661–750

Under Alis styre var Muawiya guvernør i Syria. Han var en slektning av Uthman, den tredje kalifen. Han var blant dem som gjorde opprør mot Ali, og det var i kampen mot ham kharijitene mente Ali var for svak. Da Ali døde, overtok Muawiya som kalif. Under ham ble hovedstaden flyttet fra Medina til Damaskus. Dette innebar også et skifte fra et arabisk stammesamfunn til et arabisk verdensrike. Etter Muawiya ble sønnen Yazid kalif. Slik var det etablert et dynasti der kaliftittelen gikk i arv.

Slaget ved Karbala

Innbyggerne i byen Kufa, som ligger i dagens Irak, var svært misfornøyde med Yazids styre. De ønsket derfor å gjøre opprør og sendte bud til Alis sønn, Hussein, om å hjelpe dem. Hussein tok med seg familien og en del menn og dro mot Kufa. Han ble advart om at Yazid hadde tatt kontrollen i Kufa og over veiene som førte til byen. Hussein fortsatte likevel, og ved Karbala, en slette ved Eufrats bredder, ble han omringet av Yazids menn.

Det var i oktober i måneden muharram, den første måneden i det islamske året. Det var svært varmt, og Hussein og hans følge manglet mat og vann. Om morgenen den 10. muharram, dagen som er kjent som ashura, startet slaget. Én etter én ble Husseins menn drept, og til slutt var det bare Hussein og hans halvbror igjen. Halvbroren ble drept da han prøvde å hente vann.

Kvinner og barn var blitt holdt i skjul under slaget. Hussein tok sin seks måneder gamle sønn og red ut mot Yazids menn. Han ba om vann til barna og kvinnene. Svaret var en pil som gjennomboret halsen på spedbarnet, og det døde. Hussein sloss videre, men ble til slutt halshugget. Med Husseins hode på en stake og med kvinnene og barna som krigsbytte red Husseins menn inn i Kufa. Ashura er senere blitt én av sjia-muslimenes viktigste hellige dager, og martyriet til Hussein er sentralt i sjia-islamsk tradisjon. En martyr er en som dør for sin tros eller overbevisnings skyld.

Spania ble erobret i 710. Lederen av denne erobringen var Tariq, derav navnet Gibraltar, Jabal Tariq som betyr Tariqs fjell. Sentral-Asia ble erobret i 711. Umayyadene beleiret også Konstantinopel, men her måtte de trekke seg tilbake.

Umayyadene erstattet tittelen khalifa rasul Allah, profetens etterfølger, med kalifat Allah, Guds stedfortreder. Slik skaffet de seg enda større religiøs makt. Kalifen var nå utnevnt av Gud.

Blant folkene som ble erobret, gikk mange over til islam. Disse ble imidlertid ikke sett på som fullverdige muslimer. Sammen med «bokens folk», opprinnelig kristne, jøder og zoroastere, og stadig flere religiøse grupper, måtte betale ekstraskatt. Dette førte til stor misnøye, og dynastiet falt i 750.

Men selv om umayyadene måtte gi fra seg makten over det arabiske verdensriket til abbasidene, (se nedenfor) etablerte en av umayyade-prinsene seg i Cordoba i Spania og opprettet et eget kalifat der. Her når den mauriske kulturen sitt høydepunkt. Arkitekturen blomstret, og i de store byene ble det opprettet læresteder som ble besøkt av studenter fra hele den muslimske verden. Forholdet mellom muslimer, kristne og jøder var godt og tolerant. Umayyade-dynastiet falt på tusentallet. Etter at kong Ferdinand og dronning Isabell erobret Granada i 1492, var det slutt på de muslimske kongedømmene i Spania.

Abbaside-dynastiet: 750–1258

Under abbasidene ble kalifatet flyttet fra Damaskus til Bagdad. Bagdad var en kosmopolitisk by, og under abbasidene fikk vi en islamsk storhetstid når det gjaldt vitenskap, kultur og filosofi. De greske filosofer ble oversatt til arabisk, og det var under dette dynastiet «Tusen og en natt» ble skrevet.

Kalifene utviklet videre den religiøse maktposisjonen. De var ikke bare Guds stedfortredere, men Guds skygger på jorda. Det innebar at kalifen var den fremste tolkeren av Guds ord. Under abbasidene ble det også fastlagt at Koranen ikke var skapt og hadde vært evig hos Gud. En del sunnimuslimer og sjiamuslimene var uenige i dette.

Selv om abbasidene styrte med hard hånd, gikk det etter hvert nedover med riket. Etter hvert oppsto det forskjellige små kongedømmer, noen områder ble skilt ut som egne kalifater og abbaside-kalifene var nærmest gallionsfigurer. I 1258 erobret mongolene Bagdad, og dermed var dynastiet over.

Fatimide-dynastiet: 909–1171

Under abbaside-dynastiets tid hadde grupper av sjiamuslimer blitt militært sterke. En av disse gruppene erobret i 909 Tunis og opprettet fatimide-dynastiet. Navnet henspiller på Muhammeds datter, Fatima, som var gift med Ali, den fjerde kalifen. De erobret Egypt i 969, og det var fatimidene som bygde den nye hovedstaden Kairo. Her anla de også verdens første universitet al-Azhar. I 1171 ble de slått av en abbasinsk hær under ledelse av den berømte hærføreren Saladin. Saladin var han som gjenerobret Jerusalem, og som ifølge tradisjonen lot alle innbyggerne få leve. Saladin erklærer seg noen år senere som sultan over Egypt og Syria. Hans etterkommere hadde tyrkiske livvakter, mamelukker, og de tok over sultanatet i 1250. Mamelukkene styrte området fra Egypt over den arabiske halvøya til Syria fram til 1517 da de ble slått av troppene fra det ottomanske riket.

Det ottomanske riket: 1290–1922

Det var tyrkerne som grunnla det ottomanske riket. Lederne kalte seg sultaner, men etter at de erobret Konstantinopel i 1453, tok de tittelen amir al-munimin, muslimenes kommandør, og knyttet dermed det ottomanske riket til kalifatet. Det var likevel først under Sulayman den store at de brukte tittelen kalif. De hevdet å være Guds stedfortreder på jord og knyttet på den måten sammen den religiøse og verdslige makten. Det ottomanske riket var det største, sammenhengende muslimske riket som til nå har eksistert.

Saavide-dynastiet: 1501–1722

Sjiamuslimene var hele tiden i opposisjon til de andre dynastiene. I 1501 erobret de Persia (Iran). Lederen hevdet han var en etterkommer av den tolvte imamen, og derfor ledet av Gud. Under saavidene var det en oppblomstring av sjiamuslimsk kultur, både når det gjaldt arkitektur, miniatyr-maleri og kalligrafi.

Hovedkilder til artikkelen: Islam av Anne Sofie Roald, Pax forlag, 2004 og An introduction to Shi’i islam av Moojan Momen, Yale University Press New Haven and London, 1985.